Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet at "Et lettere liv" er sendt. Jeg så det ikke selv, og egentlig er vel det det beste. Jeg blir sittende å se disse programmene, men innerst inne har jeg en flau og vond smak. Det er greit at deltakerne vil ned i vekt og øyner en mulighet til å endre livet sitt. Men spørsmålet er likefullt : Hvorfor ser vi dette?

Menneskelige freakshow har alltid vært salgbart. Jo mer bisarre og krokete defekter, jo mer penger kommer det inn. Fra sirkus i gamle dager, og omreisende freakshow der de viste frem menneskelige varianter mot betaling.
Og det vi ser på skjermene i dag er ikke annet enn en forlengelse av dette. Riktignok ser man jo at feite folk kan bite i gresset og stå på. Og at en gjeng gutter kan lære det mest grunnleggende rent fotballmessig.

Men spørsmålet jeg har stilt meg selv mange ganger er: Hvorfor blir slike program laget? Og er programmene laget med deltakernes velbefinnende for øyet? I flere av disse programmene (jeg har ikke sett "Et lettere liv") fokuseres det på kropp, resultater og det å vinne en premie. Alle deltakerne leverer sitt ytre og indre for å lage et program. Dessverre blander vi litt for ofte sammen dyp frustrasjon, toppidrettsinstruktører og TV. Det blir ikke godt TV uten at Freakshowets essensielle ingredienser er der. Og jeg synes det er morsomt å se dette(dessverre), og tar meg selv i å heie dem frem i all sin veldighet. Helt til de står "lykkelige" frem med all sin løse hud etter åtte uker. Og kanskje få en operasjon. Og vi får se nærbilder av folk som sprekker, og stapper inn mat. Og følelsen av at feite folk er burgernarkomane junkier blir gnidd utover ruta.

Dette er underholdende TV. Dette er sirkus, torvmoro og en bisarr opplevelse på en gang. Et TV-produksjonsmessig kinderegg. Med snørr, tårer, psykiske plager. Og deltakere som ofte skulle vært skjermet mot seg selv. Noen lykkes selvsagt, men frafallsraten etter to år skulle jeg likt å se. Men da er det ingen kameraer der.

Disse programmene nører opp under folks uvitenhet, og er direkte stigmatiserende, uten unntak. Stigmatiserende fordi det er bare en vei ut, og det er løping, sykling, lite fett og brødskiver som skal til. Og det er bare å "skjerpe seg" .

Kjære medfete og andre deltakere. Dette er en moderne utstilling av levende mennesker i en komersiell tagning!

Og mange av disse programmene er såkalte "snakkiser" på jobb dagen etter, og jeg vedder på at det finnes mange feite folk som kvier seg til arbeidsdagene etter slike show dessverre.

I all konkurransen om å lage salgbar Tv, tyr man til så enkle midler som å lage freakshow.

Og det er oss det gjelder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er flere program på TV som handler om slanking. Slankefarmer, Tjukkholmen etc. Også Puls på NRK har ei lita snuppa som på død og liv skal løpe kiloene av.

Må man virkelig lide og løpe for å gå ned i vekt? Nei det må man ikke. Spiser man den maten man er designet for å spise regulerer kroppen dette selv! I dagens aviser og media forøvrig fokuseres det voldsomt på fedme. Og oppskriften man får er 55-60% karbohydrater, litt fett og litt proteiner.

Men er dette det eneste saliggjørende? Jeg har nå levd på såkalt jegerkost i 7 måneder. Og antall karbohydrater i min daglige kost ligger stort sett under 10%. Fettinntaket er ca 70-80% og proteiner resten. Jeg trener ikke, og har ikke følt meg så frisk og fin som dette på mange år. Og vekta har også gått ned med 25 kilo på disse månedene.

Min oppfordring blir: Ikke stol blindt på kostholdsekspertene! Brød, poteter, brus, syltetøy og pasta er karbohydratbomber! Spis gjerne burgern, Stek den i mengder med fett, men spis ikke brødet.

Og hvorfor skal vi ikke spise det vi genetisk er designet for?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et skremmende innlegg i kostholdsdebatten! Overskrifta er sakset fra bladet "Mat og helse", og gir skremmende lesning. En lang artikkel, men er du interressert i diabetes og kosthold er det vel verdt å lese den.

Diabetesforbundet anbefaler faktisk å medisinere en lidelse isteden for å redusere/fjerne den. Og ikke nok med det. De kaller diabetes for en mangelsykdom. Altså at man mangler insulin.

Jeg er så opprørt at jeg tror det er bedre at du/dere leser artikkelen. Så slipper jeg å skrive meg helt ut på usaklihetens jorde.

http://www.matoghelse.no/index.php?id=313676

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ca sju måneder siden jeg begynte slankeprosessen med fettrikt kosthold, og så lite karbohydrater/sukker som mulig. Og det har skjedd mye med kroppen. Men det som er spesielt bra er at blodsukkeret er stabilt. Jeg var i flere år plaget med voldsomme blodsukkersvingninger og ble slapp, skjelven og holdt på å besvime. Var til sjekk flere ganger for sukkersyke, men de fant ingen ting. Spis sunn mat, mye brød og pasta. Og ikke glem poteten.

Jeg prøvde å gjøre som de sa, men ikke ble blodsukkeret stabilt, og vekta gikk opp.

Etter å ha lagt om kostholdet til å ha fett som hovedkilde for næring, og samtidig strupet inntaket av karbo/sukker, har blodsukkersvingningene forsvunnet, og skjelvingene er helt borte!

Jeg føler meg lurt, fordi kostholdsekpertene ikke kan fortelle mer om "alternative" måter å stabilisere vekt og blodsukker på. Hvorfor forer vi grisen med pellets laget av korn? Og hvorfor blir ikke en ulv i fangenskap feit når den spiser bare kjøtt? Hvorfor tillater vi i samfunnet at vi forer ungene våre med unaturlig kost, og all påskjønnelse inneholder sukker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja nå er sommerferien over og den daglige tralten er i ferd med å sette seg igjen. På ferie er det ikke enkelt å leve uten sukker har vi erfart. Men det ser ikke ut til at en liten utskeielse har gjort så mye. Vekta går rolig nedover, og har gått ned vel 25 kilo pr. i dag. Og det er jeg fornøyd med. Målet om å være i mål rundt jul ser ut til å holde.

Det er mye snakk i media om fett kontra sukker, og den ene kostholdseksperten etter den andre vil fore oss med sukker/karbohydrater og lite fett.

Og jeg undrer meg:
Hvorfor legger vi skylda på fett og ikke sukker? Mennesket har levd nærmest uendelig av fettrik kost. Vi har slanka grisen, vi har skåret bort fettranda på koteletter, vi har light-produkter, lav-fett kjøttmat etc. Og vi blir feitere og feitere. Hvorfor er det så himla vanskelig å sammenhengen med økt sukkerforbruk og vekt?

Her er en kjapp oppsummering av det siste halvårets innsats:

• Merkbart bedre pust (uten å trene)
• leddene fungerer igjen!
• "vondtene" i knærne er nesten borte
• Jeg kan gå ei mil ! Og sikkert to også!
• Jeg har slutta å røyke
• Klærne er vide og danser rundt meg!
• Har kastet ut jakker og bukser og skjorter, skal aldri inn i dem igjen
• Klesstørrelsen er redusert fra xxxxl til xl og innimellom også l.
• jeg kan faktisk se tærne når jeg står oppreist!
• jeg kan finne klær som passer i en hvilken som helst forretning!
• sex-livet er bedre fordi det er bedre plass og mindre fett og flytte på. Lettere og variere stillinger er det også siden både jeg og fruen har gått ned såpass.
• korsryggen er uten tannpine
• kroppsholdninga er radikalt endret. Er mye rettere i ryggen, og svaien i korsryggen er nesten borte.

Ha en fettfin dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja så har det skjedd. E
t nyskapende arbeid bærer frukter skal vi tro denne artikkelen på VG nett: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=123122 . Folk blir feitere og feitere, og nå skal dataverdenen inn og hjelpe. Misforstå meg rett. Det er bra at feite folk kan få hjelp. Det er bra at leger/helsevesen setter fokus på dette. Men så er det det da, hva gjør man for å få folk ned i vekt? Skal vi kutte sukker/stivelse? Neida, spis brødskiva di sier helsevesenet/ernæringsrådet. Og ha gjerne syltetøy på. Og et par glass saft er sikkert fint. Og når du så er feit nok, kan vi operere deg eller sette en mikorochip inn i buken….

Det er vanskelig å være profet i eget land sies det, og det tror jeg på. Det finnes utallige historier om mennesker som taler Roma midt imot, og slanker seg med fett, og ikke mikrochips. Men hva gjør legestanden med det? Jo de inntar en merkelig hoverende rolle, etter min menig. OK, jeg vet at flere leger anbefaler et kosthold rikt på fett og fattig på karbohydrater. MEN brorparten av dem anbefaler rådene fra Statens ernæringsråd.

Paradokset er jo at aldri har vi spist mindre fett. Og jo feitere blir vi. Det er hevdet at det er for lite mosjon. Vi sitter mer. Vi går ikke søndagstur etc, etc.

Mitt poeng er at man går ned i vekt om man skiter i ekspertene. Jeg går ned. Ikke trener jeg. Ikke spiser jeg lurifakspiller, men vanlig mat. Ikke driver jeg styrketrening. Og jeg spiser feit mat mat, men nesten ikke karbohydrater.

Hvorfor skal vi tutes ørene fulle av kostholdsråd som er egnet for eliteutøvere i langrenn, når det vi trenger er et kosthold som passer de fleste?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er feit. Har vært det mer eller mindre siden barndommen. Og sakte men sikkert est ut til sykelig fedme. det er ikke trivelig, og når fettet kommer på, blir man mindre rørig og så baller det på seg. MEN! Så kom Herr Skaldeman på skjermen i Januar. Og prediket at sukkeret er fiende, og ikke fettet. Spis kjøtt sa han. Og bacon stekt i smør, og ta gjerne et par spiseskjeer fett sånn for å være sikker på at du får nok næring(les fett)

Jeg himlet med øynene og ernæringsrådet satt på skulderen min og ropte Nei! Nei! Nei! i dagesvis. Men jeg var lei av å være feit, så dette måtte prøves.

Og med fettrik kost og lite/svært lite karbohydrater går vekta sakte men sikkert nedover. Minus 23 kilo pr.idag, og forhåpentligvis blir det en normalisering rundt jul.

Poenget mitt er å sette fokus på ernæring. Jeg har ikke trent. Ikke vært spesielt aktiv. Og jeg har spist meg mer enn mett mange ganger. Og ikke er er sultfølelsen der heller. Og blodsukkersvingningene jeg hadde før er forduftet. Likevel sier ekspertene at dette ikke er bra. Vi må spise karbohydrater(sukker( sier de.

Og dette er et merkelig paradoks. Vi bli feitere og feitere med lite fett og mye karbohydrater. Og enda krester de ut av seg at det er det riktige.

Ja, dette ble jo egentlig ikke noe mer enn et hjertesukk fra meg. Men hvorfor er vi så opphengt i fett og ikke sukker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg kjenner
hastigheten i et fuglebryst

neglene gror umerkelig
inn i jordveggen

jeg kjenner langsomheten
leppenes møte

barnets blodnære puls mot kinnet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende